Dyrk selv

Reell bærekraft kan skapes ved å finne og stimulere naturlige sammenhenger, i samarbeid med hverandre og naturen. Men skal vi jobbe MED naturer (ikke MOT), må vi kjenne naturen og dens lover. Et godt sted å starte er oss selv.

Vi er alle unike

Mennesket er unik som art, såvel fysisk som psykisk. Vi er eneste art som kan løpe langt og lenge, stupe i vannet, svømme, dykke, plukke opp noe fra bunnen, for så klatre opp på den andre siden og opp i et tre. I tillegg kan vi fremvise en helt utrolig kløkt og oppfinnsomhet.

Gjennom hele historien har våre evner hjulpet oss gjennom ufattelige kriser og katastrofer. Nøkkelen har vært hurtig å tilpasse sosiale relasjoner, teknologiske fundament og ferdigheter til nye krav og behov.

Mikrobene bestemmer

Men selv om vi er unike som art, er det IKKE vi som bestemmer på denne planeten! Uansett om vi mennesker liker det eller ikke, bestemmer mikrobene mye – og de har gjort det i milliarder av år, før noe annet eksisterte på denne planeten.

Som et eksempel avhenger 30-40% av næringsopptaket vårt av mikroorganismer i tarmen – tarmfloraen – i tillegg avhenger hele vårt immunforsvar av samarbeid med gunstige mikroorganismer, og får store problemer om feil type mikroorganismer tar over. Som for alle andre pattedyr gis alle disse gunstige mikroorganismene oss i gave av mor ved fødselen. I tillegg trenes immunforsvaret til å akseptere de gunstige og bekjempe ugunstige mikroorganismer gjennom hvite blodlegemer og antistoffer som finnes i morsmelken. Så en kan si at alle menneskers helse og livskvalitet avhenger av morens mikroorganismer og hvordan hennes immunforsvar samarbeider med dem.

Også planter trenger mikroorganismer

Det viktige samspillet med mikroorganismer, gjelder også for alle andre dyr, samt for planter. Bare at for de fleste planter, er det mikroorganismene i jorden som har størst betydning. Så skal vi dyrke planter, er det ytterst viktig å oppnå best mulig miljø for de riktige mikroorganismene – med andre ord, IKKE gjødsle plantene, MEN mate mikroorganismene i jorden under dem 🙂

Samspillet mellom mikroorganismer og planter er ganske ukjent for de fleste i dag. Dette til tross for at gamle jordbruks-kulturer allerede for flere tusener år siden, kjente og brukte disse mekanismene og oppnådde avlinger som mange ganger oversteg hva dagens industrielle jordbruk kan fremvise.

Disse metodene og mekanismene er fremtidens løsninger. De gir oss klimakontroll med CO2-fangst og lagring samtidig som de gir mengder med rent ferskvann, økonomisk vekst og mangedoblet matproduksjon.

Den beste matjorden lager vi selv

Herwig Pommeresche er en arkitekt, privat forsker og en pioner innen Permakultur i Norge. Han har blant annet forsket på interaksjoner mellom planter, jordliv og mineraler. Han bruker enkle måter å bruke grønnsaksrester fra kjøkken for å gi næring til jordlivet og planter i hagen.

Fort oppsummert:

  1. Ta ferskt økologisk kjøkkenavfall, uten kjøtt, men gjerne med eggeskall og kokemalt kaffegrut.
  2. Fjern alt som er råttent, bland det hele med kaldt vann og kjør det i 10 til 20 sekunder i en kjøkkenmaskin. Bruk en kjøkkenmaskin med løs beholder som du kun bruker til kjøkkenavfall.
  3. Hell det i en sil kledd med klede og la det stå og renne av seg over en bøtte.
  4. Kryst hardt ut alt vann. Massen skal være så tørr at det ikke kommer ut dråper om du tar litt i hånden og klemmer til.
    Avrenninsvannet er utmerket næringsvann til planter (ute og inne), fortynnet 1:10.
  5. Den grovkornete, relativt tørre grøten, som er igjen i kledet i silen, blandes med samme mengde levende, god hagejord, helst kompostjord, som som allerede er full av jordliv. Denne jorden må være ganske tørr, men det er viktig at den ikke er uttørket, eller tørker ut siden!
  6. Bland inn litt skjellsand og tørt leirepulver eller steinmel.
  7. Rist alt godt i et spann så det blander seg skikkelig, og stryk det til slutt gjennom en grovmasket sikt med åpninger 5×5 mm, for å løser opp eventuelle klumper som ellers råtner og lukter. Om en ikke har en sikt, og ikke lager for store mengder jord om gangen, kan en gni resterende klumper fra grønnsaksmassen mellom håndflatene sammen med litt mer jord for å få løst dem helt opp.

Noen råd i tillegg

  • En kan godt samle opp matavfall over flere dager, men ikke for lenge. Å kverne en gang i uken bør holde, men dette avhenger av temperatur og tilstand til matavfallet.
  • Den tørre massen må blandes med jord ganske snart, ikke samles opp over flere dager.
  • Bruk et samlespann med drens- og luftehull i bunnen (viktig så jord/mat-blandingen holder seg luftig og ikke råtner!). Drenshullene må ha en diameter på minst 1 cm.
  • Legg litt kvist i bunnen og dekk til dyrkningsjorden med lett fuktig mose på toppen.
  • NB! La jorden stå i 3 uker eller lenger. Den kommer ikke til å lukte hvis den er blandet riktig.
  • Om du har alt klart på forhånd, tar hele jobben bare 10-15 minutter.
  • Om du har tilgang til en frostfri kjeller / garasje, går det fint å gjøre dette året rundt (også om vinteren). Det blir fort for varmt i kjøkkenbenken.

Dette gir en herlig strukturert, kraftig og flott dyrkningsjord som du kan så og plante i etter noen uker. I 1-2 liter jord kan du f eks ale frem en reddik som veier 200g !

En kan så direkte i denne jorden, eller dekke over den med et par cm med mildere jord for såing. Så finner røttene mer matjord litt lenger ned når de har behov for det. Ikke vann for mye! En må nok regne med noe prøving og feiling, og lære mer etterhvert.

En frostfri kjeller / garasje er også kjempefint sted å ha spirekasser med lys for tidlig og god start av vekst-sesongen.

Klorofyllvann

Alternativt kan en samle sammen gress og kløver, løvetann, solbærblader, mm (1 neve bladgrønt pr 1 liter vann), kjøres 1-2 min i hurtigmikser. Fôr jordlivet med dette.

Selvgjort er velgjort

Forhistoriske bønder avlet 5-8-15 ganger mer enn hva en klarer med dagens høyteknologiske jordbruk. Noen av dagens hagebrukere får det imidlertid til fremdeles, effekten er veldokumentert gjennom mange år og viser resultater som samsvarer med hva de gamle jordbrukskulturene oppnådde.

Enkle jordforbedringsmetoder slik som overflatekompostering, uten å røre jorda under i det hele tatt, kan i dag gi avlinger på f eks 2 kg matkorn, eller 17 kg løk, 13 kg purre, 11 kg selleri, 15,5 kg potet, eller 14 kg gulrot per m². Dette sammenlignet med tradisjonelt jordbruk, som gir 0,4 kg korn eller 2-5 kg grønsaker. En åker på 335 m² (ca18x18m) dyrket som intensivt biologisk hagejordbruk er nok til å livberge et menneske med mat hele året.

Hvorfor metodene virker og hvorfor de er best for matjorden

Alt levende trenger artsriktig føde, om det skal vokse og trives og unngå sykdom. Derfor: Ikke gjødsle plantene dine, fôr heller jordlivet regelmessig! Tilsett slik «mat» som nevnt i oppskriftene, gjerne også god kompost, og opparbeid jordlivet i åkeren over tid.

Enhver bonde med en gård på 100 ha, har også mer enn 1000 tonn levende biomasse i jorda uten å ane det. Hvor mange slaktegriser á 100 kg tilsvarer ikke dette? Hva fòrer han jordlivet med? Og hva skal til for å ventilere jorden for utåndingsgasser…? Hvor luftig bør jorden være for at jordlivet skal kunne trives?

Teori

Jo mer man forsker på planteceller, desto sikrere blir man på at plantecellene i stor grad ernærer seg på samme måte som dyre- og menneskeceller. Mikroorganismer i vårt eget fordøyelsessystem står for 30-40% av næringsopptaket.

Den samme prosessen har man også funnet hos plantene. Selv om ikke plantene kan svelge omverdenen på samme måte som vi gjør, står planterothårene med rothårslimhinner og slimhinne-mikrober i kontakt med omverdenen, dvs med matjorden, som i en omvendt tarm. Det betyr at planterøttene tar opp og fordøyer alt fra bitte små salt-ioner til digre proteinmolekyler og enda større levende mikrober, akkurat som tarmtottene i våre tarmvegger gjør det.

Planterothårene omgir seg med en slimhinne som plantene selv skiller ut. De forsørger sine fordøyelsesmikrober med næring som lever i omgivelsene. Mikrobene tar seg av arbeidet med å føre stoffer og hele levende mikrober inn i plantekroppen, som så brukes til å bygge opp planten.

Det er nødvendig at vi behandler plantene som fullverdige, levende vesener, og jordsmonnet som fullt av levende edafon (dette er jordlivets «plankton»), som vi må skaffe optimale livsbetingelser, dersom vi ønsker optimale avlinger.

Levende mikroorganismer, hovedsaklig bakterier og sopparter, men også store organismer som vi kan observere, slik som meitemark eller andre «skadedyr», er egentlig «ombyggere». De driver hele biosfærens, også åkerens, hagens og blomsterpottens stoffkretsløp.

Verken døde eller levende stoffer blir utelukkende «brutt ned» til grunnstoffer eller enkle molekyler. Død materie, informasjonsbærende stoffer, levende celler og hele levende mikrober, blir gitt videre i et levende kretsløp av «spis og bli spist».

Stoffene blir gitt videre som levende substanser fra ett vesen gjennom å bli spist av et annet vesen, i et «kretsløp av levende substanser». Dette gjelder ikke bare for humus og matjord, men også for maten vi tilbereder for oss selv. Det gjelder for dyrene vi skal ete, og ikke minst for plantene som skal bli maten vår. Selv om dette har vært kjent i 50 år, holdes det unna i det tekniske jordbruket, og man har heller ikke tatt det med inn i en økologisk forståelse.

Det må alltid være nok mat til edafonet («jordplanktonet») i jorden! Dårlig lukt avslører når noe er dårlig næring og giftig, både for oss og for plantene. Bare det ferskeste er bra nok. Fòrer du plantene dine med dårlig eller råttent avfall, inneholder dette helt andre, anaerobe stoffskiftearbeidere som helst arbeider uten luft, og som lager sine egne gasser som lukter dårlig. Kanskje som en advarsel om at de er giftige for alle vesener som lever av surstoff. Kommer disse inn i jorden, tar de gjerne med seg sykdommer som svekker plantene, de forstyrrer edafonet, og dette resulterer i mindreverdig mat. Det går en tid, før jordedafonet har spist denne typen organismer opp, og igjen kan ta fatt på sin egentlige oppgave; å arbeide i symbiose med planterøttene, og å skape og vedlikeholde hele humussfæren (gir jordstruktur og erosjonshindring).

Når livet først har satt sammen nye, levende celler og kompliserte substanser som for eksempel DNA-proteiner og millioner av andre, er det lite sannsynlig at alt dette «brytes ned» igjen til helt døde, kjemiske grunnstoffer, for så ustanselig å begynne på den lange veien igjen helt fra grunnen av, til nytt liv. Et liv som vi fortsatt ikke har helt oversikt over, hvordan oppstår.

Med «Endosymbion-teorien» (Hvordan levende vesener bygger seg opp gjennom samarbeidet mellom arkebakterier. Beskrevet av Lynn Margulis, 1968-1998), «GAIA-teorien» og «Remutation» av Hugo Schanderl (1947-1970. Regenerasjonen av mitokondrier og kloroplaster til selvstendige mikrober), har vi en forestilling om «Kretsløpet av levende substanser», som er en fremtidsrettet og nesten komplett økologiske modell for biosfæren. Her opptrer Humussfæren, dvs livet og livsprosessene i matjorden, inklusive vannsfæren, som viktigste stoff- og livskiftearenaer.

Referanser og resultater

Ut fra Pommeresches forståelse av jord, humus og kretsløpet av levende substanser, har han i 6 år på rad på samme jordstykke, greid å dyrke opp til 18 kg løk, 11 kg selleri, eller 13 kg purre pr 1 m2. (Tilsvarende tall fra konvensjonelt jordbruk er 1,5-2 kg løk, 1-2 kg selleri og 4-6 kg purre ved 45% brukervare, etter Skard, 1971. Etter egen dokumentasjon for løk 1,5 kg pr m2, 1997.)

Han har dokumentert 22 kg gulrot (konvensj jordbr 3,5 kg) og 15,5 kg poteter (4,1 kg) pr m2 hos Per og Kjell Lønning på Stord (1970, 1997) og 2,0 kg vinterrug, 12 000 fold pr m2 (0,3-0,4 kg) over flere år, på 3x100m areal hos Siegfried Lange i Tyskland; dette er de samme tallene som med sankthansrug hos Rugfinnene i Finnskog for 350 år siden, rekonstruert i modellsvidjebruk, 1992, av etnolog Per Martin Tvengsberg. Han fant også troverdige jordbiotoper under de mest forskjellige omstendigheter i Kina, Mexico, til og med i Spreewald syd for Berlin og på Cuba i dette århundret (Organopònico, med 20 kg grønnsaker per m²), som kunne gi opphav til overordentlige mengder av edafon. Dette er direkte næring til endocytoseprosessen, dvs næringsopptaket i plantene, og grunngir dermed avlingsresultater som hittil har vært uforklarlige.

Herwig Pommeresche har også skrevet boken Humussphäre: Humus – Ein Stoff oder ein System? (tysk). kan skaffes blant annet fra Amazon – Humusphäre

Les også:

Jordlivet under lupen, ulike modeller for å forstå plantenes næringsopptak

Begreper

Humussfæren; den sfæren av humus, eller matjord, som ligger mellom atmosfæren og geosfæren. Den er mellom et par centimeter, og opp til 30 til 100-300 cm tykk. Den bærer til tross for sin skjørhet all plantevekst, og er en uunnværlig forutsetning for dannelsen og vedlikehold av hele biosfæren på kloden.

Edafon; det mikroskopiske og aktive jordlivet i matjorden/humusen. Det tilsvarer planktonlivet i havet…. eller om man vil, beboerne i by og land som holder orden.

Endocytose; er en av 4 til 5 prosesser man prøver å få mere klarhet i, og som alle levende celler benytter seg av for å ta til seg næring. Med denne oppheves den utelukkende kjemiske forstillingen, om at planter bare ernærer seg av vannløselige saltioner.

Endosymbiose, arkebakterier, GAIA-teorien, remutasjon, mitokondrier og kloroplaster: Her henviser vi til de aktuelle arbeidene som er oppgitt sammen med begrepene.

— oOo —

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s